Kilde: Dalmo, Kurt Henrik: Slaget om Narvik i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 23. april 2022 fra https://snl.no/Slaget_om_Narvik
Slaget om Narvik
Slaget om Narvik var kamphandlingene som fant sted i Narvik og omegn etter den tyske invasjonen av Norge under andre verdenskrig. Kamphandlingene varte fra 9. april 1940 og fram til de norske styrkene startet demobilisering 8. juni og kapitulerte 10. juni. Slaget om Narvik skiller seg ut fra den tyske invasjonen av Sør-Norge ved at de norske og allierte styrkene gjennomførte offensive operasjoner over tid, de hadde sjøherredømme og tallmessig overlegenhet på land og innledningsvis også i luften.
Narvik var strategisk viktig for Tyskland og de allierte på grunn av utskiping av jernmalm fra de nord-svenske gruvene, siden Bottenviken fryser til om vinteren. For Tyskland var særlig jernmalmen viktig for krigsindustrien, dermed ble det viktig for de allierte å hindre denne transporten til Tyskland, samtidig var også jernmalmen viktig for den britiske krigsindustrien.
Bilde tatt av tysk soldat
Den tyske invasjonen av Norge og Danmark under andre verdenskrig begynte 9. april 1940. Da angrep Tyskland begge landene i det som ble kalt «Operasjon Weserübung». Et ledd i angrepet var en tysk landgang i Narvik og omegn. Angrepet på Narvik var starten på 62 dager med kamper. På land var det mellom 8000 og 10 000 norske soldater, cirka 25 800 allierte og opp mot 6000 tyske soldater. Ikke alle disse styrkene var involvert i kampene samtidig.
Tyske styrker tok kontrollen over Narvik og flere områder rundt 9. april. Fire dager senere klarte de norske styrkene å stanse den tyske fremrykningen ved Lapphaugen, i luftlinje cirka 33 kilometer nordøst for Narvik. Samme dag nedkjempet den britiske marinen de siste tyske jagerne og en ubåt i Ofotfjorden ved Narvik og opprettet alliert sjøherredømme. Dette førte til at den tyske styrken på land var isolert og måtte belage seg på etterforsyninger fra fly og noe med tog gjennom Sverige.
Norske styrker startet en offensiv mot områdene under tysk kontroll 24. april, og fra 30. april var også allierte soldater med i denne offensiven. Narvik ble gjenerobret 28. mai i en kombinert operasjon mellom de allierte og nordmenn. Byen ble ikke holdt lenge. De allierte styrkene hadde på dette tidspunktet fått ordre om å trekke seg ut for å delta i kamper på kontinentet, og 8. juni forlot de siste styrkene Nord-Norge. Samme dag startet de norske styrkene å trekke seg tilbake for å demobiliseres. Ved midnatt mellom 9. og 10. april inntrådte våpenstillstand og 10. juni kapitulerte de norske styrkene i Nord-Norge.
Det tyske angrepet
En tysk styrke bestående av ti jagere seilte inn Ofotfjorden 9. april rundt klokken 03:10. På tur inn Ofotfjorden delte styrken seg i tre. En del gikk til Ramnes og Hamnes for å erobre de norske kystfortene man trodde befant seg i området, men som aldri var kommet lenger enn til planleggingsstadiet. En del gikk opp Herjangsfjorden til Bjerkvik, i luftlinje cirka 15 kilometer nord–nordøst for Narvik, for å ta militærleiren Elvegårdsmoen og lagrene til Nord-Hålogaland infanteriregiment nummer 15. Den tredje delen gikk inn mot Narvik. I snøværet ble de to norske panserskipene Eidsvold og Norge, som lå klar til kamp utenfor Narvik havn, senket. Til sammen omkom 276 mann, mens 96 mann overlevde. Den tyske styrken gikk i land, og etter kort tid og uten kamp overgav oberst og NS-medlem Konrad Sundlo Narvik til de tyske styrkene.
Om kvelden 8. april var det kommet varsler om et mulig nært forestående tysk angrep mot Narvik. General Carl Gustav Fleischer, som ledet de norske troppene i Nord-Norge, hadde da flyttet en infanteribataljon fra Elvegårdsmoen til Narvik i løpet av natt til 9. april. Denne bataljonen kom frem til Narvik omtrent samtidig med at Sundlo overgav byen. Rundt 200 norske soldater klarte å narre seg ut av byen samme morgen. De fulgte jernbanen østover til Bjørnfjell, i luftlinje cirka 27 kilometer fra Narvik og cirka én kilometer fra grensen til Sverige, og etablerte forsvarsstillinger der.
Ved militærleiren Elvegårdsmoen var det bare en liten norsk vaktstyrke igjen, som raskt overgav seg til de tyske styrkene.
Sjøslagene 10. og 13.april
10. og 13. april gikk britiske marinestyrker til angrep mot den tyske, og kampene foregikk i Ofotfjorden, Herjangsfjorden og Rombakken. Det første slaget endte uavgjort, mens britene gikk seirende ut av det andre.
Den 8. april, i forkant av det tyske angrepet, hadde en britisk marinestyrke lagt sjøminer utenfor innløpet til Vestfjorden. Denne styrken ble værende utenfor Lofoten, og om kvelden 9. april fikk deler av styrken i oppdrag å angripe den tyske marinestyrken ved Narvik. Om morgenen 10. april gikk fem britiske jagere til angrep. Angrepet kom overraskende på den tyske styrken som var spredt. Det endte med at begge sider mistet to jagere og at flere skip ble skadet på begge sider.
Sjøslaget fortsatte ettermiddagen 13. april. En større britisk marinestyrke gikk inn i Ofotfjorden og tok opp kampen med de gjenværende tyske jagerne. Etter seks timer var alle de tyske jagerne senket, flere av dem av egen besetning etter at de hadde gått tom for ammunisjon. Britene mistet ingen skip, men hadde flere med til dels store skader. Etter at de hadde svømt i land, ble de tyske marinegastene utrustet med erobret norsk materiell fra Elvegårdsmoen og organisert i kompanier og bataljoner og ble en del av landstyrken. Dette gav en økning i den tyske styrken på mellom 2400 og 2700 mann.
Tysk framrykning
De tyske bergjegerne, ledet av Eduard Dietl, startet umiddelbart med å skaffe seg kontroll over et større område. Styrken som gikk i land i Bjerkvik rykket forsiktig nordover og 12. april kom det til kamp mellom tyske og norske styrker ved Gratangen turiststasjon, i luftlinje cirka 15 kilometer nord-nordøst for Bjerkvik. I løpet av dagen måtte nordmennene trekke seg tilbake. Først til Lapphaugen, cirka fem kilometer østover og deretter til Fossbakken, ytterligere fem kilometer nordøst. 13. april stanset norske styrker den tyske fremrykningen ved Jordbrua mellom Lapphaugen og Fossbakken. Etter dette trakk de tyske styrkene seg tilbake til Lapphaugen og etablerte seg i forsvarsposisjoner.
Den norske styrken som narret seg ut av Narvik om morgenen 9. april fulgte jernbanen opp til Bjørnfjell. Her etablerte de seg i forsvarsposisjoner for å hindre at tyskerne fikk kontroll over jernbanen. 16. april ble nordmennene overraskende angrepet, og etter en kort kamp trakk store deler av styrken seg over til Sverige og ble internert, mens omtrent 45 soldater ble tatt til fange.
Norsk og alliert styrkeoppbygging
Allerede om morgenen 9. april hadde general Fleischer gitt ordre om full mobilisering i Nord-Norge. Elvegårdsmoen var tatt av de tyske styrkene, noe som førte til utfordringer med å sette opp styrkene fra Nord-Hålogaland. De andre avdelingene i Nord-Norge hadde sine oppsettingssteder intakt og ble satt opp uten problemer.
14. april gikk britiske styrker i land i Harstad og Sjøvegan. Den allierte styrken ble ledet av flåteadmiral lord Cork. I perioden fra 28. april til 9. mai ankom franske og polske styrker under kommando av general Antoine Béthouart. I tillegg ankom også et betydelig antall luftvernavdelinger og støttepersonell.
Det ble presset hardt på fra den britiske regjeringen, særlig av marineminister Winston Churchill, for at den britiske styrken skulle gjennomføre en landgang i Narvik. Dette mente den allierte landstyrkesjefen generalmajor Piers Mackesy ikke var mulig å gjennomføre uten store tap. 13. mai overtok generalløytnant Claude Auchinleck som alliert landstyrkesjef.
Norsk og alliert motangrep
24. april angrep de norske styrkene tyske stillinger for første gang. Angrepet var todelt. Én styrke angrep vestover frontalt mot stillingene ved Lapphaugen, mens en annen angrep i flanken fra Tennevoll, cirka ti kilometer nord for Gratangen, over Fjordbotteneidet mot Gratangen. Angrepene skjedde i snøstorm, og avdelingene som angrep mot Lapphaugen måtte avbryte. Styrken som angrep i flanken kom frem til de planlagte stillingene i fjellsiden nord for Gratangen, men på grunn av været kunne de ikke se riksvei 50 gjennom Gratangen. De måtte derfor gå ned i Gratangen for å klare å avskjære den tyske retrettveien. De var utslitte etter marsjen i uværet og tok stilling i husene for å kunne hvile ut. Om morgenen 25. april gikk tyske styrker til angrep mot infanteribataljonen. De tyske styrkene brukte fangede nordmenn, inkludert sivile, som skjold i angrepet. På norsk side falt det 34 mann, 64 ble såret og 180 savnet (tatt til fange). De tyske styrkene hadde seks døde, 16 sårede og tre savnede.
De franske alpejegerne ble satt inn i Gratangen, og fra 30. april gjennomførte de operasjoner i Labergdalen i samarbeid med en norsk brigade som gjennomførte operasjoner langs riksvei 50 over Gratangseidet. En annen norsk brigade førte sine operasjoner oppe på fjellet gjennom Gressdalen og etter hvert inn mot svenskegrensen. Tyskerne hadde befestet seg på fjelltoppene slik at mye av kampene gikk ut på å erobre fjelltoppene.
3. mai trakk de allierte styrkene seg ut av Sør-Norge, og 5. mai overgav de siste sørnorske styrkene seg. Dette førte til at Fleischer måtte opprette en ny front sør i Helgeland. Dette for å hindre den tyske fremmarsjen fra Nord-Trøndelag og muligheten til å forsterke den tyske styrken ved Narvik. Innledningsvis ble dette gjort av norske styrker fra infanteriregiment 14. Etter hvert satte britene inn fem selvstendige kompanier og til slutt en brigade i disse operasjonene.
13. mai gjennomførte de allierte en landgang i Bjerkvik, som var holdt av tyske tropper. Denne første allierte landgangen i andre verdenskrig mot en strand som ble forsvart av fiendtlige soldater, ble utført av britiske skip og franske soldater fra fremmedlegionen. Angrepet startet da de britiske skipene bombarderte Bjerkvik, noe som førte til at 14 sivile ble drept og store materielle ødeleggelser. Landgangen møtte noe motstand, men var vellykket – og de franske styrkene klarte raskt å ta Elvegårdsmoen. De gikk deretter sammen med alpejegerne og en norsk brigade ved Skoglund. Videre tok de Øyjord, en forutsetning for å kunne gjennomføre et angrep mot Narvik.
Tyske forsterkninger
De tyske styrkene var isolert, men fikk forsyninger og forsterkninger inn med sjøfly, fallskjermdropp og via svensk jernbane. Forsterkningene som kom med tog var forkledd som personell fra Røde Kors, men var i virkeligheten militære spesialister (etterretningspersonell, maskingeværskyttere, bombekastermannskaper og sanitetspersonell). Totalt kom det cirka 1130 mann; 230 med jernbane og cirka 900 ved fallskjerm/fly. Flertallet, cirka 920 av disse, kom i de tre siste ukene av felttoget, i perioden 20. mai til 9. juni.
Ved midnatt natt til 28. mai innledet de allierte og norske styrkene angrepet mot Narvik. De møtte sterk motstand, men klare å kjempe seg opp mot Taraldsfjell, og på ettermiddagen inntok norske soldater Narvik.
29. april ble det satt inn en britisk og en fransk bataljon sør for Ankenes. I dagene 14.–19. mai overtok den polske brigaden denne sektoren. De tyske styrkene gjennomførte flere motangrep uten å lykkes med å slå dem tilbake. Som en del av angrepet mot Narvik gjennomførte de polske styrkene et angrep mot Ankenes og mot bunnen av Beisfjorden. Ankenes ble tatt 28. mai, mens Beisfjorden ble tatt om kvelden 30. mai.
Den 24. mai fikk de allierte styrkene ordre om at de skulle evakueres. Årsaken var den hurtige tyske fremrykningen på kontinentet, som gjorde at det var mer behov for styrkene til forsvar av Frankrike og England. Avgjørelsen ble meddelt den norske regjeringen 1. juni. Evakueringen av allierte styrker startet 4. juni, og 8. juni var de siste styrkene ute. Om kvelden 8. juni rykket de tyske styrkene igjen inn i Narvik. Samme dag startet demobiliseringen av de norske styrkene.
——————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————
Fra: Finnmark under hakekorset, TH.Gamst
Nord-Norge besettes
Juni 1940.
Narvik var gjenerobret og de tyske styrker i Narvik-avsnittet trengt
opp 1 fjellene mot svenskegrensen. Det var bare spørsmål om timer før
tyskerne ville være slått. 6. Divisjons felttropper under ledelse av general
C. Fleicher forberedte seg på det siste store krafttak som skulle tilføye
tyskerne det endelige nederlag i Narvik-avsnittet.
Men samtidig var våre allierte i ferd med å trekke sine styrker ut av
landsdelen. Da krigsmateriell og forsyninger for en fortsatt norsk krig
føring ikke kunne skaff es, måtte statsmyndighetene gå til det drastiske
skritt å oppgi kampen på norsk jord.
6. juni 1940 ble følgende ordre utstedt gjennom Forsvarets over-
kommando: » Da de allierte stridskrefter forlater Norge, og da det har vist seg
umulig å skaffe det nødvendige krigsmateriell, må også vår egen
motstand mot fienden her i Nord-Norge opphøre for å spare denne
landsdel for ytterligere ødeleggelser.
Kongen og Regjeringen med Overkommandoene for Hæren og Mari
nen vil fra et sted utenfor Norge ivareta landets interesser under den
pågående krig som fortsettes på andre fronter.
Forsvarets overkommando ordner avviklingen av de gjenværende
norske stridskrefter på en slik måte at landsdelen og dens befolkning,
deri innbefattet de militære avdelinger som oppløses, får minst mulig
ulemper av denne situasjonsendring. Forsvarssjefen skal herunder
samarbeide med de sivile myndigheter.
Sjefen for 6. Divisjon følger Kongen og Regjeringen. Marinen flyttes
til et annet operasjonsfelt overensstemmende med ordre fra
Sjøforsvarets overkommando i den utstrekning denne bestemmer.
Forsvarsdepartementet er bemyndiget til å gi uttrykk for H.M.
Kongens, H.K.H. Kronprinsens og Regjeringens dypfølte takk til alle
som har deltatt i landets forsvar, Hærens og Marinens personell og
alle frivillige hjelpearbeidere.»
Sorg og fortvilelse opptok sinnene da ordren ble kjent. Sjelden eller
aldri har vel norske soldater felt tårer i forbitrelse når de mottok en ord
re, og aldri har vel norske artillerister ønsket større effekt av sine grana
ter enn av de siste som ble avfyrt fra 8. Bergbatteri mot de tyske stilling
er i Bjørnefjell-traktene om aftenen 8. juni.
Forsvarssjefen, general Otto Ruge, var gitt fullmakt til å forhandle
med de tyske myndigheter om avviklingen av fiendtlighetene og ordnin
gen av sivilforvaltningen under tysk okkupasjon.
Overenskomsten, som omfatter 9 paragrafer, innledes slik:
«I betraktning av den norske 6. Divisjons tapre holdning blir den for
sin nedlegging av våpnene tilstått nedenstående ærefulle betingelser:
– – »
Størst interesse i denne sammenheng har § 7:
«Den demobilisering som Den norske overkommando allerede har
innledet skal også utstrekkes til de i Finnmark stående tropper, be
stemmelse om nedlegging og avlevering av våpen, utrusting o.s.v gjel
der i samme grad også dem, unntatt er to bataljoner og ett batteri ved
Øst-Finnmarks grense. Inntil grensevakten er endelig ordnet, skal
disse som hittil ha vakten under befaling av Fylkesmannen i Finn-
mark, under betegnelsen grensevakt-politibataljon og henholdsvis
grensevaktbatteri.»
Disse norske grensevaktstyrkene omfattet:
– Varanger bataljon
– Bataljon Il/l.R.14
– Garnisonskompaniet i Kirkenes
– Ett bergbatteri/Bergartilleribataljon nr. 3.
Den tyske øverstkommanderende i Norge, general von Falkenhorst,
hadde planlagt at landet fra Lyngenfjorden til Kirkenes foreløpig ikke
skulle besettes militært. Området ble vurdert til å være av mindre inter
esse, det var tynt befolket og lite utbygd og lå dertil så langt borte fra
England at en alliert landgang var høyst usannsynlig på daværende tids
punkt. Dessuten sto ikke-angrepspakten med Sovjet av august 1939
fremdeles ved makt, og fra Finland var det heller intet å frykte.
Dette medførte umiddelbar besettelse av Troms, mens ordningen med
den norske grensevakttjeneste i Finnmark skulle fortsette inntil videre.
Ordningen i Finnmark ble imidlertid ikke av lang varighet. Den tyske
Rikskommisær i Norge, Josef Terboven, hadde i mellomtiden foretatt en
inspeksjonsreise pr. fly til Kirkenes. Her støtte han på de norske grense
vakttropper og rapporterte forholdet til Hitler. Da Hitler av politiske
grunner ikke ville sette inn regulære tropper for å sikre grensen mot Fin
land, foreslo Terboven bruk av SS-tropper. En SS-bataljon ble straks
sendt til Øst-Finnmark og det første kompani ankom Kirkenes 4. juli
1940.
De norske grensevaktstyrker ble nu demobilisert. Som siste avdeling
firte Garnisonkompaniet i Kirkenes flagget 9. juli 1940.
På gamle Vardøhus festning vaiet imidlertid splittflagget fremdeles.
Dette landsdelens frihetssymbol hadde aldri tidligere i sin over 600 år
gamle historie blitt tvunget i kne av fiender. Men da man også på Vardø
hus, som siste enhet på norsk jord, til slutt måtte fire det norske flagget
og se det tyske bli heist, var også Finnmark lagt under hakekorset.
Man skrev 20 juli 1940.
Heller ikke ordningen med SS-tropper i Finnmark skulle bli langvarig.
I midten av august ga den tyske overkommando (OKW) ordre om at he
le Nord-Norge skulle besettes militært.
Følgende grunner for dette ble angitt:
Råstoffene i Nord-Skandinavia spilte en uunnværlig rolle for den
tyske krigsindustri.
På grunn av små styrker i Finnmark (ca. en SS-bataljon) kunne
landsdelen bli betraktet som et herreløst område som var vel eg
net for fiendtlig landsetting.
På grunn av tysk underlegenhet til sjøs, landets store utstrekning
og de ytterst vanskelige forsterkningsmuligheter, kunne en
fiendtlig intervensjon i Nord-Norge bli et støt i frontens høyre
flanke som vanskelig lot seg avverge.
Hovedgunnen var imidlertid en ganske annen, nemlig det forestående
storoppgjør med våpenfellen i øst, og at en konsentrasjon av styrker i
Nord-Norge derfor måtte kamufleres.
Og smått om senn ble de styrker (Gebirgskorps Norwegen) som var
forutsett til angrepet mot Murmansk forskjøvet mot Varanger-området,
2. Geb. Divisjon allerede samme høst (august – september 1940).
‘
