Atlanterhavsvollen og Skjervøy
Allerede fra invasjonen av Norge den 09. april 1940 ble en befestning av kystområdene og utbygning av
kystartilleriet i Norge prioritert. I 1941 beordret Adolf Hitler bygging av Atlanterhavsvollen, et 2.685km
langt forsvarsverk som strakk seg fra Frankrike via Belgia, Nederland og Danmark, videre nordover
langs kysten gjennom Norge. Forsvarslinja besto av flere hundre kystbatteri (kystfort) som skulle stoppe
en eventuell alliert invasjon, og et viktig ledd i denne linja var “Festung Norwegen”. På det meste fantes det
over 300 kystbatterier i Norge. Årsaken til den tyske okkupasjonsmaktens sterke
tilstedeværelse på Skjervøy var bestemmelsen om at hovedkvarteret til Artilleriegruppe Nordreisa
(HKAA 1/972) under kommandant Major Böttner skulle legges til øya, samt anleggelsen av kystbatteriet
HKB 33/971 Kaagsund på Engnes på Skjervøys nordspiss og HKB 2/972 på Fiskenes. Under denne
artillerigruppen lå også kystfortet på Fallvika i Nordreisa (HKB 3/972). Til sammen skulle disse tre
kystfortene overvåke og beskytte skipsleia og innseilinga til Reisafjorden og Kvænangsfjorden.
Okkupasjonsmakten kom til Skjervøy i mai 1942 i forbindelse med Hitlers utvidete planer for “Festung Norwegen”
og krigsminnene på Skjervøy kan relateres til denne virksomheten.
Atlanterhavsvollen and Skjervøy
Already from the invasion of Norway on April 9, 1940, a fortification of the coastal areas and the development of
coastal artillery in Norway a priority. In 1941, Adolf Hitler ordered the construction of the Atlantic Wall, a 2,685km
long defenses that stretched from France via Belgium, the Netherlands and Denmark, further north
along the coast through Norway. The line of defense consisted of several hundred coastal batteries (coastal forts) that were to stop
a possible Allied invasion, and an important link in this line was «Festung Norwegen». For the most part, it existed
over 300 coastal batteries in Norway. 
The reason for the strong strength of the German occupying forces
presence on Skjervøy was the provision that the headquarters of Artilleriegruppe Nordreisa
(HKAA 1/972) under Commander Major Böttner was to be added to the island, as well as the construction of the coastal battery
HKB 33/971 Kaagsund at Engnes on the northern tip of Skjervøy and HKB 2/972 at Fiskenes. Under this
the artillery group was also located at the coastal fort at Fallvika in Nordreisa (HKB 3/972). Together, these three should
the coastal forts monitor and protect the shipping lane and sail into Reisafjorden and Kvænangsfjorden.
The occupying forces came to Skjervøy in May 1942 in connection with Hitler’s expanded plans for «Festung Norwegen»
and the war memorials on Skjervøy can be related to this activity.
HKB 2/972 Skjervöy
HKB 2/972 var ett av kystbatteriene som skulle bevokte innseilinga til Reisafjorden og var plassert
tett ved brakkeleiren på Fiskenes, i tillegg til stillinger på Engneshøgda/Fiskenesfjellet over brakkeleiren.
Batteriet ble erklært kampklar i juni 1941 og var utrustet med fire 10.5cm K331 (f) kanoner med en
rekkevidde på 12000m. En normal kanonbesetning til en 10,5cm kanon skulle ha to offiserer, 13 underoffiserer
og 52 mannskap. I tillegg er det i tyske arkiv registrert at i batteriets skyts inngikk en Renault Ft-17 (Ltd. tank)
som var plassert i fjæra. Denne skal ha stått i området også lenge etter krigen før den ble fjernet. Seks deknings
rom med løpeganger for mannskap og en brakke er også oppgitt å tilhøre batteriet. Batteriet ble omplassert i
forbindelse med tyskernes tilbaketrekninger i april 1945. Som brakkeleiren på Fiskenes, er de aller fleste spor
etter batteriet fjernet i dag på grunn av bolig- og industribygging i området. En sprengt bunkers, trolig
en av de overnevnte dekningsrommene for mannskap ble registrert på Fiskenes. Denne har blitt sprengt
under tyskernes tilbaketrekning og fremstår som en rektangulær grop fylt med betongblokker og armert.
HKB 2/972 Skjervöy
HKB 2/972 was one of the coastal batteries that was to guard the entrance to Reisafjorden and was located
close to the barracks camp at Fiskenes, in addition to positions at Engneshøgda / Fiskenesfjellet above the barracks camp.
The battery was declared ready for battle in June 1941 and was equipped with four 10.5cm K331 (f) cannons with a range of 12000m. A normal cannon crew for a 10.5cm cannon should have two officers, 13 under officers
and 52 crew. In addition, it is registered in the German archives that the battery guard included a Renault Ft-17 (Ltd. tank)
which was located on the shore. This must have been in the area long after the war before it was removed. Six coverage
rooms with crew aisles and a barrack are also stated to belong to the battery. The battery was relocated in
connection with the German retreats in April 1945. Like the barracks camp at Fiskenes, most are tracks
after the battery removed today due to residential and industrial construction in the area. A blasted bunkers, probably
one of the above-mentioned cover rooms for crew was registered at Fiskenes. This one has been blown up
during the German withdrawal and appears as a rectangular pit filled with concrete blocks and reinforced.
Krigsfanger på Skjervøy
Et av de mørkeste, men også viktigste, kapitlene fra krigens historie omhandler krigsfangene og deres
skjebne. “Russefanger” er et kjent begrep for mange, og viser til de sovjetiske krigsfangene som ble trans
portert til Norge, og særlig Nord-Norge. Fra 1941 til 1945 mistet omlag 13700 sovjetiske krigsfanger livet i
Norge, de aller fleste i Nord-Norge. Krigsfangene var det største tapet av menneskeliv på norsk jord under
krigen.
Det er usikkert hvor mange krigsfanger som kom til Norge i tidsrommet 1941-1945, men historikerne
anslår et sted mellom 90 000 og 100 000. De aller fleste av disse var militære, tatt til fange under kamp
ene på østfronten.
Med den intensive byggevirksomheten kystbatteriene og veien til Engnes medførte, hadde Skjervøy et
stort behov for ekstra arbeidskraft og det ble opprettet en fangeleir for sovjetiske krigsfanger bak dagens
idrettsplass og fotballbane. Svært lite av fangeleiren er bevart grunnet anleggelse av vei og transformator
stasjon i området etter 2. verdenskrig, men man kan fremdeles se deler av ei tuft når vegetasjonen er lav.
Fangene ble ført til hovedfangeleire kalt “Stalag”. For Nord-Troms lå hovedleiren i Alta, Stalag 330. Her
ble de gitt fangenumre og informasjon om fangenes navn, alder, fødested og yrker ble registrert. Deretter
ble fangene sendt videre til mindre leire, deriblant fangeleiren på Skjervøy.
Antallet fanger på Skjervøy har variert noe i løpet av krigen. I tyske arkiver varierer antallet mellom
48 og 75. Fangene ble satt i arbeid med å bygge kystbatteriene og veien ut til Engnes. Også nordmenn
var tvangsutskrevet til å arbeide, men de arbeidet aldri sammen med krigsfangene, men ble holdt helt
separat. Når de var i arbeid ute på kystbatteriet på Engnes, måtte fangene gå ut til nordspissen av
Skjervøy om morgenen og tilbake igjen om kvelden
Prisoner of war on Skjervøy.
One of the darkest, but also most important, chapters in the history of the war deals with the prisoners of war and theirs
fate. «Russian prisoner of war» is a familiar term to many, and refers to the Soviet prisoners of war who became trans
brought to Norway, and especially northern Norway. From 1941 to 1945, about 13,700 Soviet prisoners of war lost their lives in
Norway, the vast majority in northern Norway. The prisoners of war were the greatest loss of human life on Norwegian soil below
the war.
It is uncertain how many prisoners of war came to Norway in the period 1941-1945, but the historians
estimates somewhere between 90,000 and 100,000. The vast majority of these were military, captured during combat
one on the eastern front.
With the intensive construction activity the coastal batteries and the road to Engnes entailed, Skjervøy had a
great need for extra labor and a prison camp was established for Soviet prisoners of war behind today
sports field and football field. Very little of the prison camp has been preserved due to the construction of a road and a transformer
station in the area after World War II, but you can still see parts of a tuft when the vegetation is low.
The prisoners were taken to the main prison camp called «Stalag». For North Troms was the main camp in Alta, Stalag 330. Here
they were given prisoner numbers and information about the prisoners’ names, ages, place of birth and occupations was registered. Then
the prisoners were sent on to smaller camps, including the prison camp on Skjervøy.
The number of prisoners on Skjervøy has varied somewhat during the war. In German archives, the number varies between
48 and 75. The prisoners were put to work building the coastal batteries and the road out to Engnes. Also Norwegians
were forcibly discharged to work, but they never worked with the prisoners of war, but were kept completely
separately. When they were working out on the coastal battery at Engnes, the prisoners had to go out to the northern tip
Skjervøy in the morning and back again in the evening.
KOM1941-003 FISKENES
HKB2/972 Skjervöy – batteri opprinnelig utrustet
med fire 10.5cm K331 (f) kanoner med en rekkevidde
på 12000m. Batteriet var kampklart i juni 1941 og ble
omplassert i april 1945. I dag består området av boligbebyggelse og industribebyggelse, og de fleste spor fra
2. verdenskrig har blitt fjernet eller er svært ødelagte.
KOM1941-003 FISKENES
HKB2 / 972 Skjervöy – battery originally equipped
with four 10.5cm K331 (f) cannons with a range
at 12000m. The battery was ready for battle in June 1941 and was
relocated in April 1945. Today the area consists of residential and industrial buildings, and most of the tracks from
World War II has been removed or is very devastated.
Kilde: Skjervøy kommune
