Kystfort 6./972 Russelv hadde 6 kanoner med diameter 14,5 cm og en rekkevidde på 11 000 meter
Fortelling fra en som har vokst opp i Russelv etter krigen.
Kilde: Digitalt museum inventar nr DF.5394
Da jeg som barn ble sendt på ferie til Russelv i Nord-Troms til mine besteforeldre, ble blant annet gamle bunkerser, skyttergraver og batteri i området, brukt som lekeplass. Selvsagt visste vi at dette var fra krigens dager og hørte litt historier, men ikke mye. Min morfar, som var hestekar på Bjørnefjell under slaget om Narvik i 1940, snakket aldri om krigen. Det eneste vi fikk vite var at han hadde hatt englevakt en gang under et slag, hvor han gikk ut av teltet for å roe ned hestene, hvorav et skudd fra kanon gikk rett gjennom teltet der han noen minutter tidligere hadde stått. Etter krigen fikk han tilsendt krigsmedalje, men den ble gjemt godt bort. Jeg har også fått vite at mine besteforeldres hus
på Russelv ble jevnet med jorden tidlig i krigen, da huset stod i skuddlinje for batteriets kanoner. Mine besteforeldre flyttet da inn i «bua» – ei gammel og liten tømmerhytte. Etter hvert valgte imidlertid mine besteforeldre å flytte inn i fjorden, til familien Fagervoll, pga stadig øvelsesskytning på Russelv.
De gamle fortalte
at hele Russelv var beleiret under krigen av tyskerne. Bygda bestod bare av 6-7 hus, og ble minelagt. Mens opp langs selv elva Russelva og litt innover i fjorden, ble det anlagt både vei, brakker, batteri, tunnel for lagring, flere bunkers og skyttergraver i et lite område på bare noen mål tomt. Mye av dette står ennå igjen som merker i landskapet. Og her trasket jeg mine barnsben. Her plukket jeg bær rundt piggtrådene som ennå ligger igjen på heiene oppover dalen, og her lekte vi «gjømt og leit» blant skyttergraver og hauger. Vi hørte historien om de to barna fra Russelv som døde rett etter krigen pga tyskernes etterlatenskaper i form av mine eller håndgranat. Men vi følte oss trygge siden vi også ble fortalt at mannfolkene på Russelv etter denne episoden gikk sammen og samlet alt de kunne finne av krigsmateriell og
våpen og la dette i en tunnel nær Lyngstuva og sikret inngangen for «alltid». Noen av bygdas kvinner fikk barn eller giftet seg med tyskere under og etter krigen, men det ble liksom aldri snakket så mye om dette. Det var bare slik.
Det er først i de senere år
at jeg har fått vite litt mer om Russelv og hva dette var for noe under 2. verdenskrig. Jeg har fått vite at da tyskerne okkuperte Norge i 1940, startet de raskt med å etablere kystfort. Noen dager før jula 1941, ga Hitler beskjed om hvordan forsvaret av kysten i Norge under 2. verdenskrig skulle ordnes. Hele kysten, fra det han kalte Ishavskysten og ned til den spanske grensa, skulle bygges ut til det han kalte Westwall, en kystforsvarslinje som skulle stoppe en alliert invasjon. Hitler bestemte derfor at det skulle bygges 160 hærkystbatterier langs norskekysten. Man forsatte å bygge kystbatterier gjennom hele krigen. I mai 1945 var det ca 250 kystbatterier av varierende kvalitet langs norskekysten, og de fleste var i Nord-Norge. Russelv er en del av tyskernes Westwall, og er et av de om lag 50 kystfortene tyskerne etablerte i Troms. Batteriet ble opprinnelig opprettet i Landsberg/Lech (i Bayern i Tyskland, 50 km vest for München) i mars 1942.
Det ble satt opp på Russelv i april 1942, etter at man hadde oppgitt planene om å sette det opp på Karlsøy. Russelv var et av sju batterier under Artillerigruppen Ullsfjord. Batteriet var et hærkystbatteri, og bestod av seks 14,5 cm kanoner med en skuddvidde på 18.000 meter. Batteriet stod her resten av krigen. Navnet på Russelv sitt kystfort var » 6. Heeres-Küstenartillerie 972″.
Mine foreldre valgte å flytte fra Finnmark til Russelv på 70-tallet. En to måls tomt ble ryddet for krigens etterlatenskaper, noe som mye var piggtråd. Det skulle visst nok vært en fangeleir på eiendommen under krigen, med russiske/polske fanger. Jeg har nå fått bekreftet dette, men det var en liten fangeleir som pr 1. april 1945 bare bestod av 10 registrerte fanger. Disse fangene hadde det rimelig bra, hvorav ingen registreringer viser at noen av fanger døde i denne fangeleiren. Det er registrert en død fange på Breivikeidet, men det er usikkert hvor han kom fra av fangeleirer i området. Fangene anslås å ha kommet til Russelv ca. i april 1942, hvor det antas at de fungerte som hjelpere til å bygge ut kanonbatteriet. Da krigen gikk mot slutten, og den «brente jords-taktikk» ble gjennomført i Finnmark og Nord-Troms, ble dette avsluttet på naboøya Arnøya. Det fortelles at Russelv stod som neste for nedbrenning. Båtene med tyskere våren 1945 som skulle gjennomføre nedbrenningen gikk pga tette snøbyger i land i Ytre Gamvik i stedet for Russelv, på vei fra Arnøya. Kjentfolkene som var «tvunget» til å vise vei, benyttet anledningen til å «stikke av» i snøbygene, noe som resulterte i at tyskerne ga opp forsøket på å nedbrenne Russelv.
Som ungdom gjennom 70-80 tallet jobbet jeg i familiebedriften som drev kiosk og gatekjøkken på Russelv. Det var vanlig hvert år om sommeren at det kom innom tysktalende turister som var interessert i krigsruinene, noe som jeg forsøkte med min skoletysk å forklare det beste jeg kunne. Men ingenting av lokal krigshistorie lærte vi barn på skolen. Vi lærte mer om sør norsk motstandskamp under okkupasjonen og etter hvert om invasjonen av Grisebukta på Cuba i 1962, enn vi gjorde om lokal krigshistorie. I ettertid undres jeg mye om hvorfor?
Translate: https://translate.google.com/
