Petsamo–Kirkenes offensiv
Artikkel fra Wikipedia
Petsamo –Kirkenes-offensiven var en stor militæroffensiv under andre verdenskrig , montert av den røde hæren mot Wehrmacht i 1944 i Petsamo -regionen, avsagt til Sovjetunionen av Finland i samsvar med våpenhvilen i Moskva og Norge . Offensiven beseiret Wehrmachts styrker i Arktis , drev dem tilbake til Norge, og ble kalt det «tiende sjokket» av Stalin . Den drev senere ut tyske styrker fra den nordlige delen av Norge og beslagla nikkelgruvene til Petsamo.
Situasjon
I kjølvannet av den mislykkede tysk-finske offensiven, Operasjon Silver Fox , i 1941, hadde frontlinjene i Arktis sett liten endring. Miljø- og forsyningsforholdene i den avsidesliggende, nesten veiløse regionen gjorde det vanskelig, om ikke umulig, å gjennomføre store militære operasjoner, og når det gjaldt landkrigføring, var Arktis blitt et bakevje. Betydelige tyske styrker ble satt inn i sektoren for å beskytte de finske nikkelgruvene i Petsamo , som var av betydning for tysk panserplatefabrikasjon, og for å vokte kysten av Nord-Norge mot en alliert landgangsoperasjon.
Etter våpenhvilen mellom Sovjetunionen og Finland 4. september 1944 ble Petsamo-regionen (selv om den fortsatt i stor grad var okkupert av tyskerne) en del av den russiske SFSR , og den finske regjeringen gikk med på å fjerne de gjenværende tyske troppene fra sitt territorium innen 15. september (som fører til Lapplandskrigen ) . Under tilbaketrekningen av Wehrmacht 20. fjellarmé , kalt Operasjon Birke , ble beslutningen tatt av Oberkommando der Wehrmacht om å trekke seg fullstendig ut av Nord-Norge og Finland i Operasjon Nordlicht . Under forberedelsene til denne operasjonen gikk russerne over til offensiven på den karelske fronten.
Forberedelser
Stavka bestemte seg for å rykke mot de tyske styrkene i Arktis på slutten av 1944. Operasjonen skulle gjennomføres i fellesskap av den karelske fronten under kommando av general Kirill Meretskov og Nordflåten under admiral Arseniy Golovko . Hovedoperasjonene skulle utføres av 14. armé, som hadde vært i Arktis siden begynnelsen av krigen. Meretskov ble utstyrt med flere enheter spesielt konfigurert for å møte kravene til operasjoner i nord. 126. og 127. Skytterkorps besto av lett infanteri med en rekke skitropper og marineinfanteri. Sovjeterne hadde også 30 ingeniørbataljoner, tallrike heste- og reinsdyrutstyrte transportselskaper, og to bataljoner utstyrt med amfibiske kjøretøyer levert av USA for elveoverganger. [2] I tillegg samlet sovjeterne tusenvis av mortere og artilleristykker, 750 fly og 110 stridsvogner (mens tyskerne manglet noen rustning), noe som gjorde sovjetiske styrker langt overlegne tyskerne.
Sovjetiske forberedelser, som hadde vart i to måneder, hadde ikke gått upåaktet hen hos tyskerne. Den svært dyktige general Lothar Rendulic , som fungerte som både sjef for den 20. fjellarmeen og overordnet teatersjef, var godt klar over trusselen som den kommende offensiven utgjør. Før sovjetkjøringen startet hadde de forsvarende tyskerne blitt beordret til å forlate Petsamo 15. oktober og Kirkenes i begynnelsen av november.
Støtende
Offensiven kan deles inn i tre faser : gjennombruddet av den tyske posisjonen, forfølgelsen til Kirkenes og kampen om Kirkenes, inkludert forfølgelsen sørover som fulgte den. Under offensiven ble flere amfibiske landinger utført av marineinfanteri og hærenheter. Opprinnelig ble tyskernes tiltenkte tilbaketrekning hindret av Hitlers strenge ordre til Rendulic om å evakuere alle forsyninger fra Petsamo-regionen før de forlot den.
Til tross for intensiv planlegging før offensiven, møtte det første angrepet 7. oktober umiddelbart problemer. Dårlig sikt gjorde det vanskelig å koordinere artilleri og ildstøtte, noe som bremset angrepet; likevel, etter noen harde kamper brøt sovjeterne gjennom de tyske linjene på Titovka-elven . Da tyskerne sprengte broene bak dem, trakk de seg tilbake. Sovjeterne forfulgte, og i løpet av de påfølgende dagene gjennomførte flere amfibiske landinger for å avskjære de tyske styrkene. [2] Den 10. oktober flyttet tyskerne 163. divisjon, som allerede trakk seg tilbake fra Finland til Norge, til Petsamo-regionen for å styrke deres forsvar. [6]Den 13. oktober var sovjeterne klar til å angripe tyske styrker rundt byen Petsamo, og enheter fra det 126. lette riflekorpset var i stand til å etablere en veisperring på den eneste rømningsveien; tropper fra den tyske 2. fjelldivisjon klarte imidlertid å rydde veisperringen den 14. oktober, og sikret tilbaketrekningen til Rendulic sine styrker. Sovjeterne fanget Petsamo 15. oktober, men på grunn av forsyningsproblemer måtte de deretter stoppe offensiven i tre dager.
For resten av felttoget avanserte sovjeterne etter de tilbaketrukne tyskerne langs kysten av Norge, mens sovjeterne prøvde å blokkere og avskjære tyske enheter på deres retrett. Men på grunn av konstante forsyningsmangler og tysk forsinkende innsats, som tvang betydelige styrker til å bli løsrevet til veirekonstruksjon, var sovjeterne ikke i stand til å oppnå suksess, og tyskerne slapp unna med hoveddelen av styrkene sine intakte. Tyskerne forlot Kirkenes 25. oktober og til slutt 29. oktober stanset Meretskov alle operasjoner unntatt rekognosering.
Utfall
Den sovjetiske offensiven endte med seier for den røde armé, men Wehrmachts 20. fjellarmé gjennomførte med suksess en ryddig retrett med hoveddelen av sine styrker intakt, slik den gjorde mot finske styrker under deres retrett gjennom Lappland utført på samme tid. Sovjetisk unnlatelse av å påføre de tilbaketrukne tyskerne et klart nederlag skyldtes i stor grad forsyningsproblemene forårsaket av effektiv tysk ødeleggelse av veiforbindelser i området. Da den eneste tilgjengelige veien ofte var ute av drift på grunn av skader og miner, kunne ikke både forsyninger og tungt utstyr, som artilleri, transporteres til frontlinjene i tilstrekkelige mengder mens lettere utstyrte styrker var i en ulempe mot tungt bevæpnede tyske styrker.
Den sovjetiske sjefen Meretskov ble forfremmet til marskalk av Sovjetunionen , og fikk en fremtredende kommando under den sovjetiske invasjonen av Manchuria i august 1945. Petsamo–Kirkenes-offensiven var den siste store offensiven i et arktisk miljø. Det ble studert intensivt i den sovjetiske hæren av denne grunn.
Kilde: Wikipedia
ARTILLERI GRUPPE UNDERAVSNITT FINLAND:
ART.GR. UNTERABSCHNITT FINNLAND, MAA 517 på Nurrnensåtti. MAA 517 ble opprettet i Kirkenes i juli1943.
HKB 11773 Ristiniemi (885) med fire 15,5 cm K418(f), skuddvidde 19000 meter. Batteriet ble opprettet våren 1941 og skulle til Lyngseidet, men ble i juli 1941 sendt til Liinahamari og satt opp der. Batteriet ble angrepet av russiske tropper og ble sprengt av egen besetning i oktober 1944.
HKB 21773 Liinahamari (454) med to 21 cm K39/40; skuddvidde 30000 meter. Batteriet ble satt opp i mars 1942 ved Guba Dolgaja. Samtidig ble batteri 455 med to kanoner av samme sort satt opp på Store Ekkerøy nord for Vadsø. Det viste seg at grunnen ved Store Ekkerøy ikke var solid nok for dette batteriet, som nå hadde fått navnet 5/478, og høsten 1943 ble det flyttet til Liinahamari og satt opp ved siden av 2/773 under samme sjef. Etter hvert bestemte tyskerne seg for å opprette de nye kanonene som eget batteri igjen av taktiske og forsyningsmessige årsaker. Batteriet ble derfor i august 1944 opprettet som 3/773 og stod ved siden av 2/773. Begge batteriene ble sprengt av sine egne besetninger i oktober 1944 da russerne angrep.
MKB 11517 Kap Romanow (61513) (MKB Brommy. Memel-Ost/Østersjøen) med fire 15 cm SKC/28 i dobbeltlavett, skuddvidde 22000 meter. Batteriet ble tildelt under Norverstarkung i desember 1941, og var klart i september 1942. Det ble som oftest kalt Batterie Sensenhauser, etter sjefen, Oberleutnant Sensenhauser. Batteriet var i likhet med de øvrige batterier i dette området ofte i kamp med russiske kystbatterier på Fiskerhalvøya. Batteriet ble angrepet av russerne i oktober 1944, og måtte sprenges av sin egen besetning.
MKB 2/517 Petsamo (5/513) med fire 15 cm SKL/40C/97, skuddvidde 16000 meter og to 15 cm SKC/28 i et tvillingtårn skuddvidde 23 000 meter. Batteriet ble satt opp med de gamle 15 cm kanonene på Njemski ved Nurmensratti._ Byggingen varte fra 1. juli til 1. oktober 1941 under stadig beskytning fra de russiske batteriene på Fiskerhalvøya. Dette batteriet beskjøt stadig den russiske flyplassen Pumank1 på Fiskerhalvøya, og i august 1944 gled kjernerøret i kanonene fremover i løpene på grunn av den enorme slitasjen kanonene var utsatt for.
Det hadde da allerede blitt arbeidet en tid med byggingen av nye standplasser til to tvillingtårn med to 15 cm SKC/28 i hvert tårn. Meningen var å la en av de gamle kanonene stå igjen som lysgranatkanon, og flytte tre gamle kanoner til Store Ekkerøy. Et tvillingtårn var ferdig montert 15. oktober 1944, samtidig med at tyskerne ble angrepet av russerne, og måtte sprenge alle 6 kanonene. Det andre tårnet ble evakuert med skip, som ble torbedert og sank.
Nordvest for Liinahamari hadde tyskerne et 30,5 cm batteri under bygging. Det skulle hete Suomi, men ble aldri ferdig. Byggingen startet i 1943 og batteriet var klart til å starte monteringen av kanoner, da tyskerne måtte trekke seg ut.
Torpedobatterie Siebruniemi ble beordret bygget i oktober 1941. Man valgte å bygge det på Siebruniemi i Petsamofjorden, men da byggestedet lå rett i skuddlinjen for de russiske batteriene på Fiskerhalvøya, besluttet man å sette det opp på andre siden av fjorden. Der ble det sprengt inn i fjellet. Man forventet batteriet klart sommeren 1943, men materiellet nådde ikke fram fra Tyskland før tyskerne måtte evakuere fra Petsamo i oktober 1944.
Noen av de batteriene som ble tildelt AOK Norwegen som hærkystartilleri våren 1941, ble ikke satt opp som kystartilleri, men ble avgitt til Gebirgs-Korps Norwegen for innsats på landfronten i Nord-Finland. Det gjaldt:
HKB 546 med tre 21 cm Mrs.IS
HKB 580 med fire 10,5 cm K33l(f) HKB 869 med fire 15,5 cm sFH414(f) HKB 562 med fem 10,5 cm K331(f)
HKB 543 med tre 21 cm Mrs.18. Dette batteriet kom fra Hammerfest.
Alle disse batteriene ble sprengt i oktober 1944. Med dette skulle oversikten over de tyske kystartillerianleggene i Norge under krigen være komplett. Leseren må huske på at det i tillegg til dette fantes et utall andre stedsenheter langs kysten, fra pansrede maskingeværtårn til 22 cm polske mørsere, og at de lå under hæren, og faller utenfor kystartillerioppsetningene.
Kilde: Jan Egil Fjørtoft Tyske kystfort i Norge
