Kirkeporten er en mektig åpning i i berget ved Skarsvåg, Nordkapp. Både navnet og utseende frister til å tro at stedet har samisk, mytiske tradisjoner. Det er ikke funnet skriftlige kilder om Kirkeporten datert før år 1800. Mot nordvest ser du rett over på Nordkapphornet som er et gammelt samisk offersted. Til Kirkeporten går du fra Skarsvåg langs en merket sti. Turen tar ca. tre kvarter tur/retur. Len
gde ca. 900 meter og stigning på 33 meter.
Fra Kirkeporten ved Skarsvåg ser vi Čoarvi, Nordkapphornet. Samene har betraktet Čoarvi som
hellig og ukrenkelig. Her ble det ofra fiskefett for å frigjøre steinens urkraft og for å få godt fiske. Om Kirkeporten vet vi lite, men kanskje har Kirkeporten hatt betydning fordi Čoarvi kan oppleves derfra? I en reise- og fiskeribeskrivelse fra omkring år1800 kan vi lese:
«Nordcap er et af de kiendeligste Forbierge, det er et skrekkelig Forland hvor Klippen styrter nesten lodret i Havet fra en høide efter Øiesyn at dømme over 1000 Fod. Paa den østre Side sees Hornet, en fremstaaende, pyamidedannet Klippestykke i Form af et Horn: Dette ble i ældre Tid dyrket av Lapperne som en Guddom eller maaskee heller som Guddommens bolig. Det hele Forbierg kaltes af Landets Beboere Hornet. Havet her omkring er meget fiskerigt især av Torsk og Helleflyndre, men vanskeligt og farligt at beseile med Baad, med paalands Vind er Brændingen skrækkelig stor og Aflands Vind er Fallveir eller Kastevind ned fra Fieldet frygtelig heftig.»
Nei, Nordkapp er ikke et sted for det lille mennesket. Her måtte den hellige og harde Gud bo. «Här bodde han också», sier Paulaharju, «i en stolt stenstod, flera tiotalls meter høg, det välkända Nordkaps Horn». Et åndevesen skal ha sagt til fjellfolket «at denne stora och fremmade, i ensäm majestät tronande berggubbe, var självaste gudens uppenbarelse». Og denne guden så allerede i det fjerne den ensomme vandrer, fulgte hans steg, ga stadig tegn til han og kalte han til seg. Og fjellets mann gikk beskjedent fram til steingubben, ga offergaver, bøyde seg for han og ba. Og slik gikk det til at fjellfolkets store reinflokk kunne tilbringe en og, fredfylt sommer på Magerøyas øde og stormfulle fjell.
(Note: Artikkelen har deler av gammel norsk, dansk og svensk som kan gjøre oversettelse vanskelig)
Kilde: Arvid Sveen, Mytisk Landskap
