Reindrift/Reindeer husbandry

 Reindrift er dyrehold med domestiserte (tamme eller halvtamme)reinsdyr.

  Reindeer husbandry is a domestic animal with domesticated (domestic or semi-domestic) reindeer.

Source: Store Norske Leksikon SKREVET AV: 

 

  Historie

Den samiske reindriften har utviklet seg fra veidekulturens tid. Den nordnorske høvdingen Ottar forteller på slutten av 800-tallet at han hadde 600 usolgte, tamme reinsdyr, hvorav seks var lokkerein. Disse var meget kostbare blant samene fordi de ble benyttet til villreinfangst. Foruten det nordlige Skandinavia, finner vi de mest sentrale tamreinområdene i det nordlige Russland, Sibir innbefattet. Rundt år 1900 ble tamrein ført til Alaska og derfra til Canada. På Island var det innført tamrein i 1771; forsøket var mislykket, men førte til dannelse av en villreinstamme. Reindrift ble forsøkt etablert påGrønland i 1950-årene, men heller ikke her har tamreindrift lykkes i særlig grad.

I størstedelen av reindriftsområdene har den tradisjonelt foregått som nomadedrift med flytninger på opptil flere hundre kilometer mellom sommerland og vinterland. Til de asiatiske reinnomader hørertsjuktsjerlamuterjakutertungusersojoter og nenetsere. De sistnevnte lever også i Europa, hvor de i senere tid lærte opp komier i reindrift og sammen med dem kom over på Kolahalvøya og dermed inn i samenes reindriftsområde.

  History

Sami reindeer herding has evolved from the time of road culture. At the end of the 800s, the northern Norwegian chief Ottar told him that he had 600 unsold domesticated reindeer, six of which were decoy. These were very expensive among the Sami because they were used for wild capture. Besides northern Scandinavia, we find the most central domestic reindeer areas in northern Russia, Siberia included. Around 1900 domestic reindeer were brought to Alaska and from there to Canada. In Iceland, domestic reindeer had been introduced in 1771; the attempt was unsuccessful but led to the formation of a wild reindeer strain. Reindeer herding was tried to be established in Greenland in the 1950s, but again, domestic reindeer herding has not been very successful.

In most of the reindeer herding areas, it has traditionally been a nomadic operation with movements up to several hundred kilometers between summer and winter. To the Asian reinnomads, hearing aids, lamutas, jakuts, tongues, soybeans and Nenets. The latter also live in Europe, where they recently trained comedians in reindeer herding and together with them came over to the Kola Peninsula and thus into the Sami reindeer herding area.

  Norsk reindrift

Det er vanskelig å tidfeste nøyaktig når overgangen fra villreinfangst til tamreindrift skjedde i Norge, men den har antakelig foregått gradvis etter hvert som villreinflokkene ble hardere beskattet når nye våpen ble introdusert. Handel, beskatning og økt jakt spilte nok også en vesentlig rolle. I etterkrigstiden, og særlig fra 1960-årene og fremover, er reindriftssamene blitt sterkere integrert i samfunnet, og reindriftsnomadismen ble erstattet av en bofasthet, dog ofte med et enklere sommerbosted i tillegg til det mer permanente vinterbostedet. Reindriften er i dag en modernisert næring med en stor grad av mekanisering og bruk av motoriserte hjelpemidler som snøskutere, ATVer (firhjulsmotorsykler) og i noen områder helikoptre.

Den samiske reindriften i Norge foregår i Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag og lengst nord i Hedmark. I tillegg foregår det samisk reindrift i deler av Møre og Romsdal og Trøndelag (Trollheimen) i medhold av en særskilt lov (Trollheimen-loven av 1984). Etter reindriftsloven har bare personer av samisk ætt, innbefattet inngifte, samboere og adoptivbarn, rett til å utøve reindrift i det samiske reinbeiteområdet.

Den samiske reindriften har sitt rettsgrunnlag i alders tids bruk, og er en bruksrett som uten hensyn til hvem som eier grunnen. Den er nærmere regulert gjennom reindriftsloven av 15. juni 2007 nr. 40. Foruten rett til beite, opphold og flytting med rein, omfatter den rett til husvære, motorferdsel, gjerder og anlegg, brensel og trevirke og jakt, fangst og fiske. Fra gammelt av har de samiske reindriftsutøverne hatt rett til å flytte på tvers av landegrensen mellom Norge og Sverige basert på gammel sedvane, nedtegnet i lappekodisillen av 1751. Retten til å krysse landegrensen har etter hvert blitt begrenset (sereinbeitesaken). Selv om reindriftsnæringen i nasjonal målestokk er liten, har den stor betydning regionalt slik som i Indre Finnmark. Den er også en svært viktig del av det materielle grunnlaget for samisk kultur og nyter som sådan rettsvern i så vel nasjonal som internasjonal rett.

Opp gjennom 1900-tallet har Norge og Sverige inngått flere reinbeitekonvensjoner. Den siste av disse trådte i kraft 1. mai 1972 og skulle gjelde i 30 år, frem til 2002. Konvensjonstiden er for lengst utløpt uten at norske og svenske myndigheter er blitt enige om en ny konvensjon. Konvensjonen av 1972 gav tillatelse til at et visst antall svenske rein får være på beite i Nordland og Troms i sommertiden (sereinbeitesaken). At ny konvensjon ikke er inngått, har ledet til betydelige konflikter mellom svenske reindriftssamer og norske myndigheter i Troms fylke.

I 2015 var det 534 siidaandeler (tidligere kalt driftsenheter) hvorav 375 av disse var i Finnmark. Den samlede bestanden av tamrein i Norge samme år var 212 000, fordelt på 950 årsverk. Av det samlede reintall var 145 300 av disse reinbeiteområdene i Finnmark, hvor det var 664 årsverk. Landet er delt inn i seks regionale samiske reinbeiteområder hvor størsteparten av yrkesutøverne er hjemmehørende i Finnmark. Reindrift med melking av simlene er nå så å si helt opphørt til fordel for drift, der kjøtt og skinn praktisk talt er de eneste produktene. Hovedarbeidet er vokting av flokkene, merking av kalvene, skilling av dyrene og slakting. Hver reineier har sitt registrerte merke.

I Nord-Norge er det vanlig å flytte reinen fra vinterbeitet påFinnmarksvidda til sommerbeite ute ved kysten. I Midt-Norge er driften ofte mer intensiv, dels fordi dyrene må holdes innenfor begrensede beiteområder, dels fordi det er mer konflikter med jordbrukere og dels fordi det stedvis kan være fare for at reinen skal blande seg med villrein.

Fra 1970-tallet har staten gjennomført en politikk for rasjonalisering og modernisering av reindriften. Hovedmålet har vært å få ned reintallet som staten hevder er for høyt. Det hevdes at dette fører til overutnytting av beitegrunnlaget, spesielt på vinterbeitene på Finnmarksvidda. Det er imidlertid tvilsomt om den omfattende biologiske forskningen som eksisterer kan demonstrere en slik overbeiting. Reineierne på sin side har en helt annen virkelighetsforståelse. De hevder at reindriftens hovedproblem er tap av beiteland til konkurrerende arealbruk. For å få redusert antallet rein og presset på beiteområdene vedtok Stortinget et omstillingsprogram for Indre Finnmark fra 1993 med varighet i fem år. Målet var å få ned antall driftsenheter og utøvere i reindriften ved å skape nye arbeidsplasser, styrke næringsgrunnlaget og bedre utdanningsmulighetene. Dette har bare delvis vært vellykket. I tillegg ble de sørligste områdene for reindrift hardt rammet av radioaktiv forurensning av reinbeitene etter Tsjernobyl-ulykken i 1986.

  Norwegian reindeer herding

It is difficult to pinpoint exactly when the transition from wild reindeer herding to domestic reindeer herding occurred in Norway, but it has probably been gradual as the reindeer herds were more heavily taxed when new weapons were introduced. Trade, taxation and increased hunting probably also played a significant role. In the post-war period, and especially from the 1960s onwards, reindeer herding Samas have become more strongly integrated into society, and reindeer herding nomadism has been replaced by housing, though often with a simpler summer residence in addition to the more permanent winter residence. Reindeer herding is today a modernized industry with a high degree of mechanization and use of motorized aids such as snowmobiles, ATVs (quad bikes) and in some areas helicopters.

The Sami reindeer herding in Norway takes place in Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag and furthest north in Hedmark. In addition, Sami reindeer herding is carried out in parts of Møre og Romsdal and Trøndelag (Trollheimen) pursuant to a separate law (Trollheimen Act of 1984). According to the Reindeer Husbandry Act, only persons of the Sami race, including marriages, cohabitants and adoptive children, have the right to practice reindeer husbandry in the Sami reindeer herding area.

The Sami reindeer herding has its legal basis in the use of the age, and is a right of use which regardless of who owns the land. It is further regulated by the Reindeer Husbandry Act of June 15, 2007 No. 40. Besides the right to pasture, residence and relocation with reindeer, it includes the right to housekeeping, motor traffic, fences and facilities, fuel and wood and hunting, fishing and fishing. From ancient times, the Sami reindeer herders have had the right to move across the national border between Norway and Sweden based on old custom, recorded in the Patch Codice of 1751. The right to cross the national border has gradually been restricted (the serein grazing case). Although the reindeer husbandry industry on a national scale is small, it has great regional significance, such as in Indre Finnmark. It is also a very important part of the material basis of Sami culture and as such enjoys legal protection in both national and international law.

Throughout the 1900s, Norway and Sweden have entered into several reindeer grazing conventions. The last of these came into force on May 1, 1972 and was to last for 30 years, until 2002. The term of the Convention has long expired without the Norwegian and Swedish authorities agreeing on a new convention. The 1972 Convention allowed a certain number of Swedish reindeer to graze in Nordland and Troms in the summertime (serein grazing case). The failure to enter into a new convention has led to significant conflicts between Swedish reindeer husbandry and Norwegian authorities in Troms county.

In 2015, there were 534 side shares (previously called operating units), of which 375 were in Finnmark. The total stock of domestic reindeer in Norway that year was 212,000, distributed over 950 full-time equivalents. Of the total net reindeer, 145,300 of these reindeer grazing areas were in Finnmark, where there were 664 man-years. The country is divided into six regional Sami reindeer grazing areas where the majority of the professionals are resident in Finnmark. Reindeer husbandry milking has now virtually ceased to benefit operations, where meat and skins are practically the only products. The main work is guarding the flocks, marking the calves, separating the animals and slaughtering. Each reindeer owner has their registered mark.

In northern Norway, it is common to move the reindeer from winter pasture on the Finnmarksvidda to summer pasture off the coast. In central Norway, the operation is often more intensive, partly because the animals must be kept in restricted grazing areas, partly because there are more conflicts with farmers and partly because there may be a danger of the reindeer interfering with wild reindeer.

From the 1970s, the state has implemented a policy of rationalizing and modernizing reindeer husbandry. The main goal has been to bring down the real number that the state claims is too high. It is claimed that this leads to over-utilization of the pasture basis, especially in the winter pastures on Finnmarksvidda. However, it is doubtful whether the extensive biological research that exists can demonstrate such overgrazing. The Reindeer owners, for their part, have a completely different understanding of reality. They claim that the main problem of reindeer husbandry is the loss of pasture land for competing land use. In order to reduce the number of reindeer and pressure on the pasture, the Storting adopted a restructuring program for Indre Finnmark from 1993 with a duration of five years. The goal was to reduce the number of operating units and practitioners in reindeer husbandry by creating new jobs, strengthening the business base and improving educational opportunities. This has only been partially successful. In addition, the southernmost areas of reindeer herding were hit hard by radioactive contamination of the reindeer pastures following the Chernobyl accident in 1986.

  Styringsorganer og forvaltning

Reindriftsnæringen er underlagt Landbruksdepartementet. Reindriftsforvaltningen, med betegnelsen Landbruksdirektoratet avdeling reindrift, har sin administrasjon i Alta. Avdelingen er departementets ytre fagetat og har ansvaret for forvaltning, veiledning og forskning innen fagområdet reindrift. På fylkesnivå er reindriftsforvaltningen fra 1. januar 2014 underlagt fylkesmannen med seks avdelingskontorer (to i Finnmark) som sammenfaller med de seks regionale reinbeiteområdene. Landbruksdirektoratet avdeling reindrift ledes fra desember 2017 av direktør Liv Berit Hætta. Øverste styringsorgan for reindriften er reindriftsstyret, som oppnevnes av Kongen og Sametinget, og som er faglig rådgiver for direktoratet.

På grunnlag av hovedavtalen for reindriften mellom næringsorganisasjonen Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) og staten ved Landbruksdepartementet føres årlig forhandlinger om en reindriftsavtale. Den første reindriftsavtalen ble inngått i 1976. Hovedavtalen inneholder prisgarantier for reinkjøtt og skinn, og det skal avsettes midler til et utviklingsfond for reindriften. Det ytes også et organisasjonstilskudd til NRL.

  Governance and management

The reindeer husbandry industry is subject to the Ministry of Agriculture. The reindeer husbandry administration, designated the Department of Agriculture’s reindeer husbandry department, has its administration in Alta. The department is the Ministry’s external department and is responsible for management, guidance and research in the field of reindeer husbandry. At county level, the reindeer husbandry management from 1 January 2014 is subject to the county governor with six branch offices (two in Finnmark) that coincide with the six regional reindeer grazing areas. The Directorate of Agriculture’s reindeer husbandry department is headed by Director Liv Berit Hætta from December 2017. The supreme governing body for reindeer husbandry is the reindeer husbandry board, which is appointed by the King and the Sami Parliament, and is a professional adviser to the Directorate.

On the basis of the main reindeer husbandry agreement between the trade association Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) and the state at the Ministry of Agriculture, annual negotiations are held on a reindeer husbandry agreement. The first reindeer husbandry agreement was signed in 1976. The main agreement contains price guarantees for reindeer meat and skins, and funds must be allocated to a reindeer husbandry development fund. An organizational grant is also provided to the NRL.

  Utdanning

I utdanningsprogrammet for naturbruk i videregående opplæring tilbys utdanning som fører frem til fagbrev i reindriftsfaget. Ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet er det et spesialfag i reindriftsrett innrettet mot jurister som ønsker en fordypning i same- og reindriftsrett.

  Education

The education program for nature use in upper secondary education offers education that leads to professional letters in reindeer husbandry. At the University of Tromsø – the Arctic University of Norway, there is a special subject in reindeer husbandry law aimed at lawyers who want a specialization in joint and reindeer husbandry law.