Før samene ble kristnet, hadde de som andre naturfolk sine egne guder som de tilbad og ofret til.
Gudene var gjerne steiner eller menneskelignende fjellpartier.
En slik steingud er Jetanes på fjellet like ovenfor storsteinnes i Øksfjordbotn. I sin topografisk-statistiske beskrivelse over Finnmark skriver Amund Helland:
– Fra bunden av Øksfjord ser man mod horisonten fortone sig en stenbillede på heldningen av Jættenasvarre (Jættefjeldet).
Dette ligner en menneskeskikkelse i pesk eller kappe.
Denne sten skal ha været en finsk (samisk) afgud, til hvem der blev gjort ofringer.
Merk: Turen opp til Steinmannen er ikke tilrettelagt og merket. Før dette skjer egner den seg best som ekspedisjoner for mennesker i god form og som ikke lider av høydeskrekk. Den fantastiske figuren står ganske nært fjellkanten mot Øksfjordbotten ca. 400 meter over vannet. Turen opp, – en vei tar ca. 1 og en halv time. Bruk solid og godt fottøy med godt feste da det er bratt. Turen er en stor opplevelse.
Before the Lapps were converted to Christianity, they had like second nature people their own gods they worshiped and sacrificed to.
The gods were often stones or humanoid mountain ranges.
Such steingud is Jetanes in the mountains just above Storsteinnes in Øksfjordbotn. In its topographical-statistical desc
ription of Finnmark writes Amund Helland:
– From the bottom of Øksfjord looks towards the horizon seem to him a stenbillede the holding of Jættenasvarre (Jættefjeldet). This resembles a human figure in pesk or gown. This stone should have been a Finnish (Sami) idol, to whom there was made sacrifices.
Note: The walk up to the stoneman is not organized and labeled. Before this happens is particularly suitable as expeditions for people in good shape and that do not suffer from vertigo. The stunning figure is quite close mountain edge towards Øksfjord Botten ca. 400 meters above the water. The ride up, – one way takes about 1 and a half hours. Use sturdy and good footwear with a good grip when it is steep. The tour is a great experience.
Professor Konrad Nielsen forteller i Illustrert Verdensgeografi, første bind (Christiania 1916) side 520, om et besøk han har avlagt i Øksfjordbotn, engang mellom l9l0 – l9l5:
-Selve Øksfjordbunnen er ikke så særlig merkverdig; en ensom fjordbund med ensformig fjell på begge sider og nede ved sjøen noen fattigslige samehjem. Men stedet har en særlig tiltrekning for den som interesserer seg for minnene fra Finmarks hedenske fortid, og den alminnelige turist vil sikkert ikke angre på
det om han følger med på turen.
Oppe på fjellet på nordsid
en av fjorden står et av den mest interessante, kanskje mest vellykkede av de samiske avgudsbilder som finnes i Finnmark. En svær,steinblokk ytterst på kanten av fjellplatået.
Den har en slående likhet med en same i sittende stilling.
Liketil den eiendommelige firkantede lua med nedhengende bånd er alt så livaktig at man kunne tro «jetten» var laget av menneskehender. Dette er dog utelukket, det er naturens luner som har satt denne kjempesskikkelse her oppe til å holde vakt over fjorden, vidda og fjellene. Det var en selvfølge at de forbipasserende reindriftsamer kom til å stille seg og reinflokken sin under hans mektige beskyttelse. Nå er det vel lenge siden han fikk noe offer og renflokken kommer ham ikke ved lenger.
Men sin vakttjeneste har han fremdeles. Fjorden nedenunder, vidda bortover, så langt øyet kan se, i sydøst de praktfulle fjell på den andre siden av Langfjorden, og i nordvest den mektige rekke av tagger og tinder på Bergsfjordhalvøya mellem Lopphavet og Kvænangen. På denne halvøya ligger Øksfjordjøkelen, og nær den Finmarkens høyeste topp Svartfjell, Utsikten fra Øksfjord- “jettens” vaktpost er det mest storslagne jeg har sett i Finmarken.
Av sin gamle guddomsherlighet har “jetten” (på samisk jetanes) i alle fall bevart såpass at samekjerringene nede på stranden nærer en inngrodd frykt for ham, og høyst ugjerne nærmer seg stedet, selv om det gjelder å berge de stakkars få sauene de har, fra å rause utfor. Den som i utrengsmål blir for nærgående, kanskje til og med fotograferer gamlingen, synes han nok de får være glad til om det ikke blir verre straff for sin letsindighet end å vrikker foten, som det gikk meg da jeg skulle dit opp.
Nei han er ikke at spøke med.
– Nå kanske du tror meg når jeg forteller dig, at engang jeg måtte dit opp efter sauene det var tett tåke, og jeg var ræd for at de skulde komme til skade, så vet jeg ikke ordet av før jeg ser at jetten reiser sig og begynner at danse i luften, hoppe opp og ned akkurat som de “bevægede” på en læstadianer “oppbyggelse”.
Vi vil ikke betvile at professoren har lnntrykk av at folk i Øksfjordbotn fryktet denne steinguden. Men sansynligvis har han kommet ut for en spøkefugl som har hatt moro av å lage en historie. skjønt man kan aldri vite! l0 – 15 år seinere var det ihvertfall ingen i Øksfjordbotn som hadde noen frykt for denne guden. Idag er steinfiguren – som fremdeles skuer ut- over fjord og fjell – nærmest upåaktet. Men den som klatrer opp den bratte fjellia, – eller som tar en lang, men adskillig lettere omvei – opp til guden, vil få se det samme storslåtte synet over land og hav som professor Nielsen.
Men det fantes også andre offersteder. Isac olsen, skolemesteren og misjonæren i Østfinmark 1703 – 1716, har gitt opplysninger om Finnmarksamenes hellige steder. Her er hans beretning om slike hellige steder i Loppa:
«I Bærsfjorden:
Ærra bafft.
Bæse suolo.
Napper Niarg alda.
Mittel giergie eller Mittet giergie.
Ved Loppen:
Zieuia, den yderste Eende paa silden.
Paa Nord siden Lappe Passe eller Kiedschz.
Kalbe Passe, alle ere saa hellige at qvinder maa icke komme paa Lannd langt- mindre maa de fare blotte forbi.»
Kilde: Loppas historie (Lett omarbeidet Red. merknad)
Steinguden har kjærring, men hun står på den andre siden av fjorden. Han kan se henne fra sin post høyt oppe på fjellet.
The stone man has a wife, but she is on the other side of the bay, he could see her from his post high up in the mountains.
Photo Terje K. Haugen
Professor Konrad Nielsen says in Illustreret World Geography, the first volume (Christiania 1916) page 520, about a visit he has prepared in Øksfjordbotn, even between l9l0 – l9l5:
-Even Øksfjord bottom is not particularly remarkable; a lonely fjordbund with monotonous mountains on both sides and by the sea some impoverished same home. But the place has a particular attraction for the people interested in the memories of Finmark pagan past, and the casual tourist will certainly not regret it if he follows along for the ride.
Up on the mountain on the north side of the bay is one of the most interesting, perhaps the most successful of the native idols found in Finnmark. A huge, boulder very edge of the plateau.
It has a striking resemblance to a same sitting position.
Forthright the peculiar square hat with hanging ribbons are all so vividly that one could believe > was made by human hands. However this is excluded, it is nature’s whims who has sat this kjæmpesskikkelse up here to keep watch over the fjord and -.vidden and mountains. It was obvious that the passers herders came to stand and herd her under his powerful protection. Now it is well long ago he got a sacrifice and renflokken get him on anymore.
But his minister he has still. Fjord below, the plateau across, as far as the eye can see, in the south-east the magnificent mountains on the other number after Langfjorden and west the mighty number of tags and peaks at Bergfjord peninsula between Lopphavet and Kvænangen. On this peninsula is Øksfjordjøkelen and close the Finmarkens highest peak Black Mountain, view from Øksfjord- «Jett» sentinel is the most magnificent I’ve seen in Finnmark.
Of its ancient deity glory has «the giant» (Sami jetanes) at least preserved so that the same old women down at the beach nourishes an ingrained fear of him and most ugjerne approaching the place, even if it comes to salvage the poor get the sheep they have, from generous downhill. Whoever needlessly get too meddlesome, maybe even shooting the old man, he seems enough they get to be happy about it not being worse punishment for its letsindighet end to wiggle your foot, as it did me when I was up there.
No he is not that joke.
– Now perhaps you think me when I tell you, that even I had to go up there after the sheep there was dense fog and I was Raeder that they might get hurt, so I do not know the word until I see that the giant got up and start that dance in the air, jumping up and down just like the «bevægelsen» on a Laestadian «edification».
We do not want to doubt that the professor has emphasized that people in Øksfjordbotten feared this stonegod. But probably he has come out for a jester who have had the fun of creating a story. though you never know! l0 – 15 years later there was none in Øksfjordbotn who had any fear of this god. Today stone figure – which still looks outwards fjords and mountains – almost unheeded. But whoever climbs up the steep Fjelli, – or taking a long but considerably easier detour – up to god, will see the same magnificent view over land and ocean as Professor Nielsen.
But there were also other places of sacrifice.
Note: The translation is done from ancient languages sources and may be incomplete.
Google trans.
