Nordkyn – Lebesby – Foldalbruket i Kjøllefjord

  Foldalbruket er et nedlagt fiskebruk med tradisjoner tilbake til begynnelsen av
1900-tallet. Her har det vært fiskemottak med tørrfisk- og saltfiskproduksjon. Trandamperi og utleierorbuer for tilreisende fiskere. Fram til 1959 hadde Foldalbruket også ekspedisjons kai med hurtigruteanløp. I dag eies bruket av Kjøllefjord kystlag og er under kontinuerlig restaurering. Det er et spennende museum med nostalgi fra 1950 tallet. Rommene der arbeiderne på bruket bodde leies ut hvis du kommer på besøk.

  Foldalbruket is a disused fish factory with traditions dating back to early
1900s. Here there have been fish landing with stockfish and saltfish production. Cod-liver oil and utleierorbuer for visiting fishermen. Until 1959 had Foldalbruket also expeditionary docked with coastal port of call. Today owned consumption of Kjøllefjord Coastal Association and are under continuous restoration. There is an interesting museum with nostalgia from the 1950s. The rooms where the workers lived on the farm is rented out if you come to visit.

 

  Sunnmøringen Nils Andreas Foldal ankom Kjøllefjord i 1917. Der fikk han arbeid ved Aarsæthers trandamperi. Fra Brødr. Aarsæther, som var Foldals nære venner, lærte han såvel tranproduksjon som tørrfiskproduksjon, og like før første verdenskrig ble han bestyrer ved Aarsætherbruket.

Nils Foldal likte seg i Kjøllefjord, og hadde vel neppe vært møring om han ikke snart ønsket seg sitt eget. Som en følge av dette så Foldalbruket dagens lys, for første gang, i 1917. Foldal plasserte sitt nye fiskebruk her i Kjøllefjord fordi her, i tiden før, under og etter første verdenskrig, var et slikt fantastisk fiske rundt Nordkyn og på Laksefjorden.

Hvor godt fisket var bekreftes vel når vi vet at det på denne tiden fantes seksten til atten fiskebruk i Kjøllefjord.
Selv om Foldal startet beskjedent med et lite trandamperi og litt tørrfisk gikk det ikke lang tid før han utvidet damperiet, og fikk inn blant annet steamkjele og tre store steamkar for leveren. Det ble etterhvert nødvendig med et nytt pakkhus, med salteri i første etasje og tørrfisklager i andre, samt på loftet. Selv bodde Foldal på et par enkle rom i dette pakkhuset. Hjellbruket ble også kraftig utbygget i denne perioden.
Eventyrlig fiske og hurtigruteskip
Tiden før, under og etter første verdenskrig en tid med ekstremt godt fiske rundt Nordkyn og på Laksefjorden. I sesongene kom det båter fra hele Finnmark, Troms og til dels også fra Nordland. Ved Foldalbruket var det helårsdrift, og det ble blant annet kjøpt fisk både til salting og tørking, samt lever til tranproduksjon. Når det allikevel skjedde at det var lite fisk å få i nærområdet ble det kjøpt fisk i Øst-Finnmark og ført til bruket i Kjøllefjord. Det skjedde også at Foldal mottok fangster fra en engelsk tråler, «Embassy» av Grimsby.
Den største og fineste fisken ble flekket og saltet og sendt til møre-kysten hvor den ble tørket til klippfisk. Den øvrige torsken ble sperret og tørket.

Deretter gikk den fineste tørrfisken til Italia, den mindre fine til Afrika. Leveren ble det kokt tran på. Foldal kunne koke opptil ti hektoliter tran om gangen, selv om så store kokinger var sjeldne. På høsten var det ofte godt seifiske. Denne fisken ble sendt til markedene i inn- og utland som råskjæringer. Foldal ansatte oftest folk på time- eller dagsbasis, men i sesongene kunne 70-80 mennesker jobbe på døgnskift.
Nils Foldal ble ekspeditør for Vesteraalens Dampskibsselskap i 1926, og bygget i denne sammenheng ut kaia ved bruket slik at båtene kunne legge til. Tidlig på høsten 1927 gikk den første hurtigruta til kai i Kjøllefjord. Foldal ble etterhvert også ekspeditør for Ofoten og for Nordenlandske Dampskibsselskap. Han var en populær mann i ledelsen i disse selskapene fordi han, ifølge nevø Lars Foldal var så god å skaffe last.
– Ved en anledning sendte han 400 kasser sei med hurtigruta. Da lå skipet tungt i vannet på tur fra kai, forteller Foldal.

I de 19 årene Nils Foldal drev eget firma i Kjøllefjord fikk han utrettet mye, også utenfor bygda. Lofoten var et av stedene han drev stort. Både Svolvær, Henningsvær og Balstad var blant de stedene Foldal drev sin virksomhet i. Han eksporterte også mengder av sine produkter både til Newcastle og Frankrike i tillegg til Italia og Afrika.
Nils Foldal flyttet til Ålesund i 1933. Han hadde fått jobb som ekspeditør for Vesteraalske dampskibsselskap i Ålesund. Hans nevø Lars Rebbestad overtok som bestyrer i Kjøllefjord. Han var en av de største fiskeoppkjøpere i Kjøllefjord frem mot andre verdenskrig. Det var stor aktivitet på Foldalbruket frem mot krigsutbruddet. Hurtigrutetrafikken stanset høsten 1941, men erstatningsbåter gikk for de forskjellige selskapene ennå en tid. Høsten 1944, 4.-6. november brente og sprengte tyske marinesoldater hus og kaier i Kjøllefjord.
Gjenreisning og ny drift

Lars Foldal kom til Kjøllefjord en sommernatt i midten av juni 1945. Han kom i en båt som han hadde leid sammen med et firma som ville se til sine eiendommer i Båtsfjord. På tross av forbudet mot dette hadde han med to Kjøllefjord-menn, en av Konrad Pedersens sønner, Peder samt Svein Svendsen. Disse ville til Kjøllefjord for å berge henholdsvis en strikkemaskin og en båt. Strikkemaskinene tilhørte søsteren til Peder som var delvis invalid. Denne strikkemaskinen var derfor meget viktig å få berget slik at hun kunne beholde levebrødet.
– Det vitner om søskenkjærlighet. Det rørte meg den gangen og det
rører meg nå. Samholdet i folket da kan ikke sammenlignes med i dag.
Det er for mye egoisme, mener Foldal.
Når det gjelder båten til Svein Svendsen, så hadde han senket den i Galgenesbukta for at den skulle overleve tyskernes herjinger. Det var derfor viktig å få hevet denne igjen snarest. Det var lite igjen av Kjøllefjord, men allikevel hadde åtte-ni stykker allerede kommet seg oppover og var begynt opprydningen etter krigens ødeleggelser.

Lars Foldal hadde oppdrag fra Nils Foldal og Lars Rebbestad å undersøke ødeleggelsene på Foldals eiendom og foreslå provisoriske utbedringer. Han gikk grundig til verks, blant annet tegnet han, på millimeterpapir, inn hver eneste kaistolpe ved Foldalbruket, og hvor langt ned de var brent. Dette og andre notater fikk han senere vite hadde vært til stor hjelp da man senere satt nede i Ålesund å planla gjenoppbyggingen.
Nils Foldal gjorde avtaler med folk her oppe om innsamling av russisk drivtømmer.

Dette kjøpte han og brukte som byggmaterial da det «nye» Foldalbruket ble satt opp i 1946-47. Tømmeret til byggingen ble saget og hugget til ved et provisorisk sagbruk som Foldal satte opp på stedet. Dette var årsaken til at bryggen kunne få de dimensjoner den fikk.
Nils Foldal planla å bygge ei stor brygge, i fem etasjer, der de to nederste skulle bygges i betong. Det ble allikevel bare en etasje i betong og resten i tre. Den enorme brygga kolliderte kraftig med bygningslovens bestemmelser angående høyden. Byggearbeidet ble stanset, og Nils Foldal måtte til Oslo for å snakke med konsultativ statsråd for gjenreisninga i Finnmark og Nord-Troms, Peder Holt fra Vardø. Han hadde også samtaler med fiskeriminister Reidar Carlsen. Selv om man der viste forståelse med Foldals ønsker ble det sannsynligvis ikke gitt noen skriftlig tillatelse derfra. Resultatet ble uansett at byggearbeidet fortsatte etter planen.

Etter at bruket i Kjøllefjord var gjenreist drev Nils Foldal fortsatt i Lofoten med oppkjøp av tørrfisk som han pakket og eksporterte.

Etter noen år ble hans forbindelse innen tørrfiskeksporten til Nigeria, det Londonbaserte firmaet U.A.C tvunget til å forlate det Afrikanske landet. Dermed ble det uråd for Foldal å fortsette med eksporten dit. Foldal fikk ikke omsatt store partier tørrfisk som han satt med. Firmaet havnet da etterhvert i skifteretten. Han klarte allikevel å få til et AS med interesser også utenfor familien. Blant annet kom Ålesundsfirmaet Elling Aarseth inn som aksjonær omkring 1959. Dette AS overtok blant annet eiendommen i Kjøllefjord der man fortsatte med fiskekjøp, samt større innkjøp av tørrfisk til eksport.

En langvarig krise i tørrfisknæringen førte til at Foldalbruket, sammen med mange andre måtte innstille drifta.
Siste hurtigruta som la til ved foldalkaia var hurtigruteskipet Vesterålen, den 31 oktober 1959. Dette markerte slutten på 32 år som skipsekspedisjon ved Foldalbruket.
Rundt 1980 ble det siste gang kjøpt fisk ved Foldalbruket, og i 1987 gikk 400 bunter eller ca 1800 kilo tørrfisk, som hadde ligget på lager ved Foldalbruket siden i 1984, avgårde til Afrika. Dette var den siste tørrfiskhandelen ved Foldalbruket i Kjøllefjord

 

  Nils Andreas Foldal from Sunnmøre arrived in Kjøllefjord in 1917. There he got work at Aarsæthers trandamperi. From Brødr. Aarsæther, who was Foldal’s close friends, taught both tran production and dried fish production, and before the First World War he became a director at Aarsætherbruket.

Nils Foldal enjoyed himself in Kjøllefjord, and had hardly been «møring» if he did not want his own soon. As a result, Foldalbruket saw the light of the day, for the first time, in 1917. Foldal placed its new fish processing plant here in Kjøllefjord because here, before, during and after WWII, such a fantastic fishing around Nordkyn and Laksefjorden.
How well the fish was confirmed well when we know that at this time there were sixteen to eighteen fish farms in Kjøllefjord.
Although Foldal started modestly with a little liver oil plant and some dryfish, it did not take long before he expanded the steamhouse, and included steam boilers and three large steam vessels for the liver. A new warehouse was needed, with salmon on the first floor and dry fish storage in others, as well as in the attic. Even Foldal lived in a few simple rooms in this packhouse. Hjellbruket was also greatly expanded during this period.
Adventurous fishing and fast shipping
The time before, during and after the First World War a time of extremely good fishing around Nordkyn and the Laksefjord. In the seasons there were boats from all over Finnmark, Troms and partly from Nordland. At Foldalbruket it was a year-round operation, and fish were bought for salting and drying, as well as living for cranes. However, when there was little fish in the vicinity, fish were bought in East Finnmark and led to the farm in Kjøllefjord. It also happened that Foldal received catches from an English trawler, «Embassy» of Grimsby.

The largest and finest fish was spotted and salted and sent to the møre-coast where it was dried to rockfish. The remaining cod was barred and dried. Then went the finest dry fish to Italy, the less fine to Africa. The liver was boiled on it. Foldal could boil up to ten hectoliters of cod at a time, even though such large boilers were rare. In the fall, it was often good seafood. This fish was sent to the markets at home and abroad as raw cuttings. Foldal employees most often people on an hourly or daily basis, but in the seasons 70-80 people could work on a daily basis.
Nils Foldal became the sales representative of the Vesterålen Steamship Company in 1926, and built in this connection kaia at the mill so that the boats could add. Early in the fall of 1927, the first hot tub went to the dock in Kjøllefjord. Foldal also became a sales representative for Ofoten and the Nordenlandse Steamship Company. He was a popular man in the leadership of these companies because, according to his nephew Lars Foldal, he was so good at obtaining a load.
– For one occasion he sent 400 boxes of sei with a quick box. Then the ship lay heavily in the water on a trip from the dock, says Foldal.

During the 19 years Nils Foldal ran his own company in Kjøllefjord, he had a lot of work, also outside the village. Lofoten was one of the places he drove big. Both Svolvær, Henningsvær and Balstad were among the places Foldal operated in. He also exported quantities of their products to both Newcastle and France in addition to Italy and Africa.
Nils Foldal moved to Ålesund in 1933. He had worked as a sales representative for Vesterålske steamship company in Ålesund. His nephew Lars Rebbestad took over as a manager in Kjøllefjord. He was one of the largest fish buyers in Kjøllefjord until the Second World War. There was a lot of activity on Foldalbruket towards the outbreak of war. Hurtigrutfiken stopped in the fall of 1941, but replacement boats went for the various companies for a while. Fall 1944, 4th-6th. November burned and bombed German navy soldiers house and docks in Kjøllefjord.
Restoration and new operation

Lars Foldal came to Kjøllefjord for a summer night in mid-June 1945. He came in a boat he had hired with a company that would look for their properties in Båtsfjord. In spite of the ban on this he had two Kjøllefjord men, one of Konrad Pedersen’s sons, Peder and Svein Svendsen. These would go to Kjøllefjord to save a knitting machine and a boat respectively. The knitting machines belonged to the sister of Peder who was partially invalid. This knitting machine was therefore very important to get the mountain so that she could keep the living bread.
– It is a witness of sibling love. It touched me that time and that
touching me now. The unity of the people then can not be compared to today.
There is too much selfishness, Foldal believes.
In the case of Svein Svendsen’s boat, he had lowered it in Galgenes Bay to survive the German invasions. It was therefore important to get this up again soon. There was little left of Kjøllefjord, but eight to nine pieces had already risen and began the eruption after the war’s destruction.
Lars Foldal was commissioned by Nils Foldal and Lars Rebbestad to investigate the destruction of Foldal’s property and propose interim improvements.

Lars Foldal was commissioned by Nils Foldal and Lars Rebbestad to investigate the destruction of Foldal’s property and propose interim improvements. He worked extensively, among other things, drawing on millimeter paper, every single gun gun at Foldalbruket, and how far down they were burned. This and other notes he later learned that had been of great help when he later sat down in Ålesund to plan the reconstruction.